En kakerlakk lever normalt ikke i mer enn 200 dager. Innenfor dette livsløpet beveger de seg gjennom fasene egg, nymfe og voksen. De er sosiale vesener, trives i store flokker, opererer med kollektiv beslutningstagning og samarbeid i større skala. Noen utviser til og med en form for foreldreomsorg. Under isolasjon blir de sky, søker tilflukt, beveger seg og spiser mindre. Er de ensomme?
Jacky Jaan-Yuan Kuos utstilling på BO ser på menneskelige miljø, forestilt fra kakerlakkens ståsted. Med dette som ledetråd åpner Cockroach Chronicles for spørsmål knyttet til sentralisering, klasse, familiestrukturer og religiøse riter, for slik å illustrere hvordan disse systemene sammenveves og resonerer med individuelle erfaringer.
Med sin høye luftfuktighet og subtropiske klima har Taipei ideelle forutsetninger for kakerlakker. I Taiwan finner man faktisk hele 75 ulike arter, hvorav fem assosieres med menneskelige bosetninger. Den amerikanske og den australske kakerlakken trives best i urbane miljø, mens den tyske og den asiatiske foretrekker å holde seg innenfor husets fire vegger. Navnene på de ulike artene levner inntrykket at Taipei ikke bare er en internasjonal by for mennesker, men også for kakerlakker.
Som med de fleste skadedyr, er en tetthet av kakerlakker først og fremst en indikator på en tetthet av mennesker, og Taipei er det 40. mest befolkede området i verden. Med andre ord er det en dyr by. Et bilde av byens sentrumssone etterlater et kaotisk inntrykk, hvor metropolens klasseforskjeller lar seg speile i kontrasten mellom skinnende skyskrapere og metalltak fra ulovlige takutbygg. Fra myndighetens perspektiv blir disse tilbyggene sett på som problematiske, både ut ifra et sikkerhetsperspektiv og fordi de er i veien for byens utvikling. Likefullt viser de seg vanskelig å fjerne, da de som bebor dem anser dem som privat eiendom. De er forlengelser av deres hjem, og historiske beholdere for både private og mer overordnede, samfunnsmessige erindringer.
På mange måter begynner og slutter Kuos utstilling på BO i kjelleren. Plassert under visningsrommet, imiterer dette rommet perspektivet til et vesen som beveger seg i nærheten av, men ofte på siden av, våre miljø. Med dette utenifrablikket blir publikum bedt om å observere, men også stille spørsmål til de ulike fysiske og representative strukturene som møtes i det vi beveger oss gjennom selve visningsrommet.
I det man trer inn i det største utstillingsrommet, kommer man inn i et dekonstruert og begrenset rom, som kan minne om en takterasse. Den himmelblå skytapeten som bekler veggene foreslår at vi ikke befinner oss på bakkeplan, men snarere har steget opp til byens topp, hvor vi belønnes med et overblikk over våre omgivelser. Her finner vi også indre objekter som indikerer at dette er et privat rom; Liv utspiller seg mellom disse veggene.
Når vi beveger oss videre til de to neste rommene, blir publikum først møtt av en vegghengt skulptur, en slags baldakin, som gir opplevelsen av å være i en transitt mellom inne og ute. En alternativ romfølelse foreslås av at skulpturen strekker seg mellom de to rommene. Blikket vendes oppover i det man beveger seg inn i det innerste rommet. Her kan man observere vage former av frukt og religiøse objekter. Disse gjenkjennbare figurene skaper inntrykket av å se noe vi egentlig ikke ser – som et spøkelse, eller en systematisk struktur. Det er ekte og uekte på en og samme tid, som i bunn gjør det til et spørsmål om tro, og i siste ende også valg. Stoler vi på vår egen persepsjon?
Det spirituelle elementet er forsterket i utstillingens siste rom. Vi befinner oss her i selskap av en serie sengeramme-lignende hyller, inspirert av private alter, hvor helligdom møter hjemmets nedtonede hverdagslighet. Når vi går tilbake i våre spor gjennom utstillingen, fra den utvendige terrassen til det innerste alteret, blir Kuos lek med grensene mellom definisjoner av det offentlige og private avslørende – ikke bare er konsept som hjem, familie, religion, politikk og kapital sammenflettet, de står i et dyptgående avhengighetsforhold til hverandre.
De flerfoldige samfunnslagene blir ytterligere koblet sammen gjennom en serie av beholdere på hjul som befinner seg på ulike steder i utstillingen. Disse symboliserer røkelsespapirbrennere – tradisjonelt benyttet for å brenne røkelsespapir for å knytte en bro mellom de levende og etterlivet. Selve brenningen dytter dem ut av hjemmet, og utvisker grensen mellom hjemmet og offentlige rom ytterligere.
Cockroach Chronicles er en invitasjon til å reflektere rundt hvordan det som utspiller seg i offentligheten avslører det som skjer i våre private hjem, og vise versa; hvordan våre familiære og spirituelle opplevelser formes av storsamfunnets interesser. Det som ved første øyekast kan oppleves som et selvmotsigende kaos, blir blandet sammen og bygget opp på ny for å tegne opp et bilde som oppfordrer publikum til å reflektere over hvordan vi lever og hva vi tror på.
Både på den andre siden av, og i midten av det hele, eksisterer kakerlakken; den ubudne gjesten, som påminner oss om at vi ikke kan rømme. Uansett hvor mange kontrollerende mekanismer og beskyttende lag vi påfører oss selv og våre omgivelser, vil kakerlakken alltid finne veien inn i våre hjem.
Utstillingsteksten er skrevet av BOs direktør Una Mathiesen Gjerde.
Jacky Jaan-Yuan Kuo (f. 1994, Taiwan) er en kunstner basert mellom Oslo og Taipei, som arbeider med stedsspesifikke installasjoner, skulptur, lyd og kollaborative fortellinger. Hans praksis følger familiehistorier, minner og urbane møter med gjenklang av tilpasning og forflytning.
Kuo har en bachelor i utøvende kunst fra Fu Jen Catholic University og en master fra Kunstakademiet ved KHiO. Hans arbeid har blitt vist på institusjoner som Tenthaus (NO), Oslo Kunstforening (NO), 413 BETA (KR), SS Space Space (TW), Norsk Billedhoggerforening (NO), and BO, Billedkunstnerne i Oslo (NO). Han har også vært del av residensprogram ved Podium (NO), Kunstnernes Hus (NO) og Pier-2 Art Center (TW).
TAKK TIL
Kunstneren å særlig takke Iben Erik Bødtker-Næss for deres tekniske og produksjonsmessige støtte; Lin Junye for konsultering og samtaler rundt tekst i utviklingsfasen; Lucas Vallejo for tekstilassistanse; Wei Ting Tseng/Zeng for lydopptak og -redigering; Joanna Chia-Yu Lin, Solveig Ylva Dagsdottir and Eli Mai Huang Nesse for praktisk støtte; Kim Hankyul for metallarbeid; og Tor Simen Ulven/Kunstdok for dokumentasjon.
Kunstneren ønsker å uttrykke sin takknemlighet overfor BOs direktør Una Mathiesen Gjerde, gallerikoordinator Mathea Milkovic Saric og deres tilknyttede designer Karianne Skrettingland for deres uvurderlige støtte.
Utstillingen er realisert med generøs støtte fra Oslo kommune og Kulturdirektoratet.
BO (Billedkunstnerne i Oslo) er en forening med mål om å ivareta kunstnernes faglige, økonomiske, ideelle og sosiale interesser i Oslo.
Åpningstider
Ons – søndag
12 – 16
Adresse
Rådhusgata 19
Anatomigården 0158
Oslo
Kontakt
E-post: post@billedkunstnerneioslo.no
BO er støttet av Kulturdirektoratet og Oslo kommune.