Utstillingsperiode: 03.02.23 - 14.05.03.

Elise Storsveen (f. 1969) arbeider med ulike teknikker og uttrykk, med hovedvekt på collage, tekstil, maleri, installasjon og skulptur. I utstillingen Hetebølgene i Vigelandmuseet viser hun tre tekstilarbeider. Arbeidene er sydd for hånd, og er monumentale i formatet og sterke i fargene.

Alle arbeidene omhandler på ulikt vis en form for kroppslig erfaring, både som en erfaring opplevd fra innsiden, og som en erfaring sett utenifra – som en del av verden eller gjennom andres blikk.

Arbeidene til Gustav Vigeland handler også om kropp; han brukte kroppen til å fremstille følelser, sinnsstemninger og bevegelse. Hans skulpturer skildrer livets ulike stadier, fra barndom til alderdom. Storsveens arbeider, derimot, tar tak i noen helt spesifikke erfaringer som Vigeland aldri jobbet med, som fødsel og overgangsalder. Verket med tittelen Fødselen er tre gang ni meter, og strekker seg gjennom hele rommets lengde. Det er en fremstilling av en fødsel i et tidlig stadium hvor riene dominerer.

I den største salen vises arbeidet Hetebølgene. Det består av en rekke enkeltstående figurer som på hver sin måte visualiserer opplevelsen av en kropp med hetetokter. Disse to arbeidene er helt nye og laget spesifikt med tanke på Vigelandmuseet.

Tekst av Jarle Strømodden:

In my beginning is my end. In succession
Houses rise and fall, crumble, are extended,
Are removed, destroyed, restored, or in their place
Is an open field, or a factory, or a by-pass.

Slik åpner T.S. Eliot sitt dikt «East Coker».

Elise Storsveen arbeider ikke med hus eller fabrikker, men det hun viser oss er begynnelsen. Eller rettere; det som ligger foran vår forestilling om en begynnelse. Fordi alt har en begynnelse og alt har en slutt, og noe som befinner seg i mellom dette.

Til utstillingen i Vigelandmuseet har Storsveen laget tre verk som sammen gir utstillingstittelen Hetebølgene. Rent umiddelbart kan ordet få oss til å tenke på klimakrise, men i denne sammenhengen handler det om klima på mikronivå, nærmere bestemt klimakteriet. Det er hennes egne kroppslige erfaringer som er kjernen i utstillingens arbeider. I tittelverket Hetebølgene forsøker Storsveen blant annet å visualisere de personlige erfaringene som hetetokter gir.

Verket Fødselen måler 9 meter i lengde og kan ses som en frise. På denne måten plasserer Storsveen seg inn i kunsthistorien, i en tradisjon som går tilbake til Parthenon-frisen. Frisen som tema kjenner vi også fra både Edvard Munch og Gustav Vigeland. Munch arbeidet med Livsfrisen, som ikke er en frise som sådan, men en serie malerier som omhandlet livet i noen av sine fasetter. Vigeland har arbeidet med samme tematikk, men den er kanskje mindre påaktet. På utsiden av det ene fontenebassenget til Fontenen i Frognerparken går det et bånd av 60 bronserelieffer som viser mennesker i ulike livssituasjoner – det er liv og død. Sett i lys av denne tradisjonen fremstår Storsveen som anti-heroisk.

Fargene, figurene og formene i Storsveens kunst representerer et særegent univers. Arbeidene i denne utstillingen er inspirert av Vigelands klassisk figurative skulpturer, men avstanden er likevel stor. Snarere går det en linje tilbake til ekspresjonismen på tidlig 1900-tall og til en tid da figurer fremsto i en mer rudimentær form. Koloristisk er hun en av «Les Fauves» («De ville») og figurene er som hentet fra en pre-historisk tid.

Den interessen Storsveen viser for tiden før fødselen finner også sin like hos Vigeland, om enn i en betydelig mindre ekspressiv form. På Barneplassen i Vigelandsparken finner vi for eksempel skulpturen Fosteret. Dette er begynnelsen før begynnelsen. Broen, sammen med Barneplassen, visualiserer det vi mennesker er del av, nemlig unnfangelse, fødsel, liv og død. Men dette er likevel ikke slik det er for alle. Lutheranere vil se det hele som linjært, nettopp unnfangelse, fødsel, liv og død. For andre, med en annen tilnærming til tro og liv, vil det være en forløsning også i døden, nemlig et nytt og annet liv.

Storsveen gir ikke noe svar på dette, men hun setter seg og oss inn i en historisk sammenheng og viser at slekt følger slekters gang.

Eliots “East Coker” slutter på følgende måte:

In my end is my beginning

Tekst av Jarle Strømodden