Året var 1768. En sen novemberkveld i den mørkeste Atlanter. Det var blåst opp til storm. En storm så mektig at selv kaptein Timothy Glefsnes ikke hadde sett maken. Kaptein Glefsnes var en gammel sjømann. Han hadde sett døden i øynene før. Glefnes sa ofte til matros Jefferson: "Sjøfolk er som trekkfuglene; de føler seg hjemme både i syd og nord!" Et ordtak Henrik Ibsen tok æren for i senere tid. Jefferson lo alltid høflig da Kaptein Glefsnes sa disse ordne, men Kaptein Glefsnes stirret bare med en gravalvorlig mine tilbake på Jefferson. Nå var det ingen spøk, men revolver.
En gigantisk hvit bølge høyere enn Gud selv penetrerte seg gjennom fregattens hovedmast med et brak så høyt at alle de fem slavene under dekk garantert må ha falt ut fra sengene sine.
Kaptein Glefsnes skrek ut: "Grip tak i den største og fasteste gjenstanden dere finner, for bare Gud kan hjelpe oss nå. Hvis det er noe, finner dere meg på kanondekket!" Matros Jefferson visste hva dette betydde. Hver gang Kaptein Glefsnes sa han skulle til kanondekket for å se på de spennende og kule kanonene så satt han egentlig bare bak kanon 12 og runket. Matros Jefferson hadde nemlig tatt han på fersken ikke bare en gang, men hele 17 ganger den siste uken. Kaptein Glefsnes hadde virket like overrasket og flau hver gang Matros Jefferson sto der og kremtet.
Matros Jefferson sto nå apatisk med rissekniven sin, han hadde i det siste risset inn antall Glefsnes-runk på hovedmasten, men den var for lengst havnet ut i de helvetes bøljan blå. Matros Jefferson skrek til seg selv: "Hvorfor skulle vi bekymre oss om døden? Livet har jo så mange viktige oppgaver som må løses først!" Han risset riss 18 gjennom huden på underarmen. Håndleddet hans hylgråt de røde tårer og Matros Jefferson hoppet over bord. Nå var det de to for alltid. Han og moder sjø.
Under dekk lå slaven Yaya Mfufu sammen med fire andre slavene: Yabba, Jafar, Ibra og Espen Shampoo Knutsen. Yaya skrek: "Alt jeg kan si er at meningen med livet, er meningen du selv gir til ditt liv." De andre lyttet spent. Yaya, som var den sterkeste og kuleste av alle slavene, bar dem på ryggen og brøt opp luken til dekk. Han lagde en liten jolle av de knuste mastene som lå og fløt rundt. Men det var bare plass til fire av dem i båten. Yaya sa: "Hvem er han som kun lager jolle til seg selv? Gå ombord dere fire. Jeg blir igjen her og lager en jolle nummer to." Espen Shampoo Knutsen brøt inn: "Nei Yaya. Gå ombord med Jafar, Ibba og Yabba.". "Jeg heter Ibra", sa Ibra. "Vi har ikke tid til denne diskusjonen nå", sa Espen Shampoo Knutsen. "Båtlivet er ikke noe liv for en mann som meg. Jeg vil bli hockeyspiller jeg. Snart blir det frost, og da kan jeg danse meg hjem over isen til Shetland". De fire andre så rart på Espen Shampoo Knutsen og rappellerte den sjarmerende jolla ut i havet. De kom seg tilbake til Ghana og drepte senere alle hvite menn som prøvde å fange dem og deres folk til slaver. De levde lykkelig i alle sine dager i Ghana og fant opp masse teknologiske duppedingser som gjorde at det ble skikkelig bra å leve der.
Espen Shampoo Knutsen sto på dekk. Han var svært underernært som følge av en lang reise. Han rev ut to av ribbeina sine og knyttet de under sine føtter. Han syns det var ganske kjølig på dekk og tenkte at det ihvertfall må ha vært 20 minusgrader. Han hoppet ut av fregatten i håp om å skøyte seg til land og kanskje ta en senere båt når stormen hadde gitt seg, men akk. Han druknet på stedet.
Noen uker senere, den 1. desember 1768 forliste fregatten utenfor Tromøy ved Arendal etter en nesten fullført reise mellom Danmark, Ghana, St. Croix og retur.
En sterk ung nykonfirmert kvinne med bein i nesa, fikk øye på det forsliste skipet mens hun satt på stranda og gjorde noe feministgreier uten å bry seg om hva gutta i klassen sa om henne. Hun dro opp bunaden til knærne og vasset ut til skipet. Hun hørte en person som hostet opp saltvann. Det var et mirakel. Et mirakel at en person kan ha overlevd dette, tenkte hun. Han hadde en kapteinhatt på hodet og ropte "HJÆÆÆLP!" Det var Kaptein Tomothy Glefsnes.
Hans siste ord på fregatten hadde vært: "Grip tak i den største og fasteste gjenstanden dere finner, for bare Gud kan hjelpe oss nå". Og ja, den største og fasteste gjenstanden Kaptein Glefsnes hadde funnet ombord bak kanon 12 på regatt "Cron Prindz Christian" og som hadde reddet han gjennom tidenes storm var ingen ringere enn hans beinharde ereksjon.
Den unge sterke kvinnen spyttet Kaptein Glefsnes i ansiktet, dro ut revolveren og satt den mellom øynene hans. "Hva er det de gjør unge skjøge! Jeg er kaptein på dette skipet, eier fem plantasjer i amerika og har fanget over 1000 negerslaver i midt liv! Hva har du gjort?" Den unge kvinnen stirret nedlatene på Kaptein Glefsnes og lirte av seg følgende replikk på kav sørlandsk: "Æ e konfirmert BIIITCH!" Hun fyrte av revolveren med et fnys og Kaptein Glefsnes og hans ereksjon var ikke mer.
Den unge jenta vokste opp som en enda sterkere kvinne etter denne hendelsen. All mobbing og mannsjåvinistiske episoder prellet av henne, og hun klarte å få gjennom flere av hjertesakene hennes i den lille bygda i tiden frem til hennes død, blant annet lik lønn for mann og kvinne samt selvbestemt abort.
