Utstillingen vises frem til og med lørdag 14. oktoberMasken er navet i Terje Ythjalls kunstnerskap og ikonografi. Og slik sett blir motivkretsen en metafor for kunsthandlingen selv. Overflate, utside, skinn og materialitet; masken leverer fortellinger om et menneskelig fenomen bundet til stoffet og virkeligheten – men også med dypere, kanskje ubehagelige sannheter å forvalte. Kunsten er alltid, i første hånd, dømt til å kamuflere. Og for 14 gang returnerer Terje Ythjall til Galleri Haaken med malerier etter 11 år. Som i hans egne bilder: En permanent reise.
"Forsøk på tilpassing" heter et av utstillingens malerier og blir en påminnelse om de nærmest voldelige assimileringskravene i Ythjalls univers. Eller: Til tross for at finnes absurde, forstyrrende friheter i dette surrealistiske universet, det lekende menneskets tilsynelatende grenseløse fantasirom, er likerettingens og nivelleringens akklimatiseringskrav aggressivt formulerte. Vi er bundet fast, og vi er bundet sammen, uvegerlig; i Ythjalls verden er derimot dette valget tatt for oss. En verden av trang frihet, trange rom. Offentlig og privat er ingen meningsfull distinksjon i disse bildene – som viser han oss malerens tredje, altseende øye: Ythjall maler opp et perverst paradis, et permanent panoptikon.
Men Ythjalls maskebærere målbærer både middelalderens stabile visuelle språk og hoffkultur og samtidens homogeniseringsfjas som deler av det samme regnskapet. Vi befinner oss fortsatt – som vi skal i Ythjalls bilder – hos en figur mellom narren, Harlequin og klovnen – Commedia dell’Artes arketypiske univers. Han utforsker altertavlens veksling mellom diptyk og triptyk; det før- og tidligmoderne bildets fernissglatte, regulære presisjon; det er liksom en uforanderlig, prototypisk tyngde som gjør Ythjalls tablåer nærmest ikoniske i sin repeterende rytme, sin estetiske suggesjon. Det samme er de visuelle samtalene; figurer som Brueghel og Bosch, Altdorfer og Cranach, er malere Ythjall tenker gjennom, maler gjennom, snakker med; den utbrukte, utmalte penselen er Ythjalls verkøy.
Men dette er malerier som gjennom Ythjalls mange år på Galleri Haaken aldri har blitt utmalte, uttenkte, ferdigsnakkede. Snarere er i de alltid i en prosess med å utløse, frigjøre og forandre som muligheter i betraktererfaringen. Humoren og uhyggen betinger hverandre gjensidig. Magrittes umulighet, De Chiricos intenst ladede avstand og ensomhet.
Polene i Ythjalls permanente flertydighetsverden; om «galgenhumor» kunne sies å gestalte en slik spenning, å gi oss grenser mellom komedien og tragedien, stiller, eller kanskje snarere antyder, Ythjall spørsmålet, om det er galgen eller humoren som er viktigst.
Det være seg i møte med frelsen eller den store stillheten etterpå; Ythjalls figurer fortsetter å smile.
– Simen K. Nielsen